Avspark

Første gang jeg hørte at landslaget hadde landet, trodde jeg det gjaldt noe alvorlig.

Det var vist nyhetsoppleseren brukte. Den mørke, betydningsfulle stemmer de ellers reserverer for regjeringsskriser, ekstremvær og kongelige sykehusinnleggelser.

– Landslaget landet i formiddag …

Jeg løftet blikket fra kaffekoppen. Landet? Hadde de vært savnet? Hadde flyet mistet en motor over Atlanteren? Hadde hele troppen måttet nødlande på Grønland og overleve på proteinbarer, lagånd og en taktisk gjennomgang av pressehøyde?

Nei da. De hadde bare landet. På en flyplass. Med bagasje. Slik folk gjør når de har reist.

Likevel sto det journalister der. Kameraer. Mikrofoner. Menn med treningsbagger, hodetelefoner og ansiktsuttrykk som om de nettopp hadde fått hele nasjonens skjebne gjennom passkontrollen.

Jeg skrudde av radioen.

Det hjelper ikke.

På TV-en senere samme kveld hadde de flyttet seg fra flyplassen til hotellet. Nå handlet det ikke lenger om at spillerne hadde landet, men om hvor de skulle bo. En reporter sto utenfor et bygg med glassfasade og forklarte at laget skulle skjermes fra støy.

Skjermes fra støy. Mens de selv sendte direkte fra fortauet.

Jeg tok meg i å lengde etter statsbudsjettet.

Dagen etter handlet det om maten. Ikke sultkatastrofer. Ikke beredskap. Ikke barn som ikke får frokost før de går på skolen.

Nei. Landslaget hadde fått servert kylling, pasta og grønnsaker. En ernæringsekspert forklarte at karbohydrater var viktig før kamp. En tidligere spiller ikke alvorlig og sa at det handlet om å fylle lagrene.

Jeg satt alene ved kjøkkenbordet og så ned på min egen brødskive med brunost.

Ingen hadde sendt direkte fra den.

Det var kanskje like greit.

Jeg forstår meg ikke på fotball. Det er en av tingene jeg har sluttet å late som. Det finnes mange områder i livet hvor man ikke kan interessere seg og slippe unna med det, men fotball er ikke ett av dem. Fotballinteresserte mennesker merker det med en gang. De kan høre på stillheten din at du ikke vet hva du skal si.

Jeg vet at det er elleve på hvert lag. Jeg vet at det finnes en dommer, et mål og en slags moralsk panikk rundt offside. Jeg vet at enkelte menn kan bli så sinte på en skjerm at man skulle tro TV-en personlig hadde fornærmet dem.

Likevel skulle hele landet nå snakke om denne ene ballen. Ikke bare om kampen. En kamp kunne jeg kanskje respektert. Den har i det minste en begynnelse, en slutt og et resultat. Det er mer enn man kan si om mange møter jeg har vært i.

Men fotballen stopper ikke ved kampen.

Den velter utover alt.

Når reiser de? Hvor sover de? Hvem har vondt i året? Hvem trener alternativet? Hvem smilte på pressekonferansen? Hvem så konsentrert ut under oppvarmingen? Hvem sa ingenting på en måte ekspertene kunne bruke førti minutter på å tolke?

Og alltid dette ordet: Folkefest.

Jeg blir mistenksom når folk bruker ordet folkefest før festen har begynt. Det er som om gleden skal vedtas på forhånd. Som om alle har fått innkalling til begeistring.

Klokken nitten null null: nasjonal samling foran skjermen.

Antrekk: drakt, skjerf og ubetinget håp.

Jeg eier ikke drakt. Jeg eier ullsokker, manusmapper og en kaffekopp hvor det står: Ikke forstyrr, jeg later som jeg arbeider.

Det er min supporterrekvisitt.

Jeg hadde ikke tenkt å bry meg. Det var planen. Jeg skulle overse hele VM. La andre rope, synge, drikke, gråte, male flagg i ansiktet og diskutere midtbanebalanse.

Jeg skulle skrive.

Det er tross alt det jeg liker best. Å sitte alene og lage mennesker som ikke finnes, og som likevel oppfører seg mer ekte enn mange av dem jeg faktisk kjenner.

Det er en merkelig form for selskap.

Farlig er det også. For når hele byen er opptatt av noe du ikke forstår, blir din egen stillhet tydeligere.

Den første kvelden gikk jeg en tur.

Det var dumt.

Byen hadde allerede begynt å kle seg ut. Utestedene hadde hengt opp flagg. Stoler var stablet tett foran skjermene. På torget sto noen og testet lydanlegget. En mann i gul vest dro kabler over brosteinene med samme alvor og presisjon som en kirurg.

Utenfor puben sto tre menn og diskuterte skjenketider.

– De har fått lov til å holde åpent utover natta, sa den ene.

– Det blir trøkk, sa den andre.

Den tredje sa ingenting.

Han bare smilte, som om han endelig hadde fått en unnskyldning.

Jeg gikk videre.

Ved busstoppet satt en gutt med landslagsdrakt og fotballstøvler i en pose. Han var kanskje elleve. Han satt helt ytterst på benken, med kroppen lent fremover.

Kampen var allerede i gang inni ham.

Ved siden av sto faren og leste på mobilen.

– Pappa, tror du vi får se alle kampene?

– Vi får se, sa faren.

– Men du lovte.

– Ja, ja. Vi tar det senere.

Gutten så på ham.

Det blikket.

Ikke sint. Ikke ennå. Bare fullt av forventning.

Jeg stoppet ikke. Man skal være forsiktig med å stirre på andres barn ved busstopp. Men jeg skrev det ned da jeg kom hjem:

Gutten som gledet seg mer enn faren forsto.

Det var sånn det begynte.

Ikke med fotball.

Med mennesker.

Dagen etter slo jeg på nyhetene igjen, selv om jeg visste bedre.

Nå hadde laget trent. Tenk det. Idrettsutøvere hadde trent. Dette måtte landet informeres om. En reporter sto ved et gjerde og hvisket som om hun dekket en statshemmelighet. Bak henne løp menn i like jakker mellom kjegler. En ekspert mente intensiteten så god ut. En annen var bekymret for en spiller som hadde tøyd litt ekstra på baksiden av låret.

Jeg skulle til å skru av.

Da så jeg en kvinne i bakgrunnen. Hun sto utenfor gjerdet med et barn på hoften og et annet ved siden av seg. Barnet på bakken dro henne i jakken, men hun så på telefonen.

Kanskje filmet hun. Kanskje ventet hun på noen. Kanskje hadde hun tatt fri fra jobb for at barna skulle få et glimt av heltene.

Eller kanskje hun bare var sliten.

Barnet dro hardere i jakken. Hun løftet telefonen litt høyere.

Jeg skrev:

Moren som ikke får sett VM fordi alle andre gjør det.

Etter det ble det verre.

Jeg begynte å samle. Ikke fotballkort. Ikke resultater. Ikke tabeller.

Mennesker.

Den pensjonerte mannen på kafeen som satt med avisen brettet ut over oddssidene og en kaffe han ikke drakk.

De unge guttene utenfor butikken som hadde kjøpt energidrikk og snakket altfor høyt om hvilke puber som var lettest å komme inn på.

Sykepleieren på bussen som gned seg over ansiktet mens to menn bak henne diskuterte kampoppsett.

Den gamle damen i blokka mi som spurte den ansatte i butikken om det kom til å være så mye bråk hver kveld.

– Bare under VM, sa han.

– Hvor lenge varer det?

– Trettini dager.

Hun så på ham.

– Jesus.

Jeg var enig med henne.

Trettini dager. Det er ikke en fest. Det er en årstid. En årstid med kunstgress, øltilbud, ekspertpaneler og menn som sier «vi» om elleve personer de aldri har møtt.

Vi må være skjerpet bakover. Vi trenger bredde. Vi har ikke råd til å slippe dem inn i mellomrommet.

Jeg begynte å like «vi».

Ikke fordi jeg forsto det. Mest fordi det var så litterært. Dette desperate behovet for å høre til i noe større enn sin egen sofa.

Kanskje var det derfor jeg ble irritert. Ikke fordi folk elsket fotball, men fordi de fikk lov til å være så åpne om det. De kunne gå ut i gatene med flagg rundt skuldrene og rope av glede uten at noen ba dem dempe seg. De kunne gråte på direkten fordi en mann traff tverrliggeren. De kunne bruke ord som håp, sorg, fellesskap og skjebne uten å bli kalt melodramatiske.

Mens vi som skriver, sitter alene og prøver å få en setning til å bli en brøkdel av det samme.

Ingen setter opp storskjerm for et godt avsnitt. Ingen får nattskjenk fordi en roman endelig løsner i kapittel tre. Ingen roper fra balkongene når en metafor sitter.

Det burde de kanskje.

Jeg kunne trengt det.

For det er ensomt å skrive. Ikke den vakre ensomheten folk forestiller seg. Ikke stearinlys, regn mot vinduet og en forfatter som løfter blikket klokt mot mørket.

Det er kaffegrut, stiv nakke og en innboks som later som den ikke kjenner deg. Det er å skrive en scene du tror er genial klokken 01.43, og oppdage neste morgen at den høres ut som om den er skrevet av en overdramatisk hagegnom.

Det er å sitte i et rom mens byen jubler uten deg.

Og likevel.

Der ute løper de etter ballen. Her inne løper jeg etter setningene. Jeg vet ikke hvilken idrett som er mest meningsløs.

Kanskje begge.

Kanskje det er derfor mennesker trenger dem.

Før VM hadde begynt, hadde jeg bestemt meg for ikke å skrive om fotball. Det holdt i omtrent to døgn. Nå var notatbøkene fulle.

Jeg likte ikke at VM ga meg ideer.

Det var nesten fornærmende. Her hadde jeg gått rundt og hevdet min moralske og estetiske overlegenhet over en gjeng mannfolk som kranglet om en ball, og så trillet ballen rett inn på skrivebordet mitt og ble liggende der som en invitasjon.

Jeg forsøkte å ignorere den.

Det gikk ikke.

Nyhetene fortsatte. Nå hadde landslaget hatt lukket trening. Lukket. Det betydde at journalistene kunne snakke enda mer om det de ikke fikk se. En ekspert sa at hemmeligholdet kunne tyde på formasjonsendring. En annen mente det like gjerne kunne være standard prosedyre.

Jeg slo av lyden.

Bildene forsatte.

Spiller som det.

Trener som pekt.

Publikum som ventet utenfor sperringer.

Barn med selvgraftblokkering.

Fedre med drakter.

Mødre med sikkerhet.

Besteforeldre med klappstoler.

Menn alene ved bardisker.

Ungdommer som filmet seg selv.

Ansatte som bar kasser inn på utestedene.

Politi som satte opp gjerder.

Frivillig i vester.

Folk overalt som ventet på at noe skulle begynne.

Da tror jeg kanskje litt.

Ikke fotballen. Man skal ikke overdrive.

Menn ventingen. Den forsto jeg.

Hele landet sto foran et avspark. Ikke bare spillerne. Alle de andre også.

De som håpet at dette skulle bli sommeren de husket. De som gruet seg til bråket. De som skulle tjene penger. De som kom til å miste kontrollen. De som skulle bli forelsket, forlatt, funnet eller glemt. De som måtte jobbe ekstravakter mens andre feiret.

De som skulle sitte alene og si at de ikke brydde seg.

Jeg.

Jeg satt der med kaffekoppen og min manglende forståelse. Uten drakt. Uten flagg. Uten den minste plan om å lære meg offside.

Likevel åpnet jeg et nytt dokument og kalte det Avspark.

Så skrev jeg den første setningen:

Første gang jeg hørte at landslaget hadde landet, trodde jeg det gjaldt noe alvorlig.

Utenfor vinduet ropte noen. Kanskje hadde noen scoret i en treningskamp. Kanskje hadde noen bare mistet en øl.

Det var umåtelig å vite.

Jeg lukker vinduet.

Ikke helt.

Bare nok til at byen ble en lyd i bakgrunnen.

Så begynte jeg å skrive.