Dag 3 i Bologna: Fra kaos og kø til kontakter og Kaptein Krusedull

Dag tre på Verdens barnebokmesse i Bologna gir et langt bedre grunnlag for å si noe vettugt om hva dette egentlig er. For dette er ikke bare en messe. Det er et eget økosystem. En egen liten planet, der bokbransjen lever etter sine helt egne lover, rytmer og koder.

Her handler mye om én ting: rettigheter, oversettelser og salg ut i verden. Bøker skal ikke bare skrives og illustreres. De skal reise. Helst langt. Og helst selge godt når de kommer fram. Det merkes. Det er internasjonalt fokus i hver eneste hall, ved hvert eneste bord og i omtrent hvert eneste raske møte mellom mennesker med navneskilt, kataloger og travle blikk.

Samtidig er det umulig å være uten å merke hvor viktige illustrasjoner er i denne delen av bokverdenen. Det er nesten så jeg går rundt og savner illustratøren min fysisk mellom standene. Neste år må vi rett og slett være her sammen. Da får vi komme som en liten ekspedisjon og arbeide målrettet for full spredning av Kapteinen. I år er oppgaven min en annen: å lære, forstå, knytte kontakter og ha det hyggelige underveis.

Og hyggelig har det vært. I dag rakk jeg akkurat et foredrag med en av mine favorittforfattere, Marta Breen, om hennes siste bok Født fri . Det var et herlig og engasjerende foredrag om modige kvinnestemmer rundt omkring i verden. I tillegg fikk jeg bli bedre kjent med hennes dyktige og herlige illustratør, noe som gjorde opplevelsen enda finere.

At jeg “akkurat rakk det”, skyldtes ikke at jeg lå og dro meg på hotellrommet. Tvert imot. Det som normalt skulle tatt ti minutter, tok godt over en time. Først sto vi sammenklemt på en buss i rundt førti minutter, mye fordi sjåføren forsvant og det tok en stund før en ny dukket opp. Deretter bidro trafikken med sitt. Trafikken i Bologna fortjener for øvrig sitt eget essay. Jeg vurderte taxi, men da jeg så køen, som må ha vært rundt seksti meter lang, la jeg den planen død umiddelbart.

Men noe har skjedd siden én: Jeg begynner faktisk å forstå systemene her. Jeg har knekt litt av kollektivkoden. Jeg har forstått hvilken buss som går under byen og ikke rundt på sin egen lille dannelsesreise, slik jeg først trodde. Bare det føles som en personlig seier.

En annen bonus ved å være her er at messen fungerer som et slags treningssenter forkledd som kulturarena. Med all gåingen på messeområdet logger jeg mellom 12 000 og 15 000 skritt hver dag. Det er betydelig mer enn jeg er vant til. Men jeg velger å tolke det positivt: Bologna gjør meg ikke bare klokere, men også sprekere.

I går kveld var det stor fest for den norske delegasjonen, med kulturminister og andre prominente gjester som holdt skinnende blanke taler. Det var høytidelig, velpolert og ganske fascinerende å observere. Ord som samhold og inkludering fikk god plass. Om alle i rommet kjente seg helt igjen i bildet, er det kanskje en annen sak. Bokbransjen kan pynte seg pent når det trengs. At Mathias Eikk spilte sin nydelige trompet som bakgrunn for diktopplesing av Jon Fosse "What if" gjorde opplevelsen til noe vakkert. "What if" er forøvrig også navnet på den Norske paviljongen som vertskap her nede. 

Likevel: Midt i alt det offisielle og glansede er det også mye ekte. Jeg har møtt utrolig mange flotte forfattere og illustratører. Jeg har hatt gode samtaler, ikke minst om hvordan det er å skrive og publisere i ulike land. Det gjør inntrykk å høre hvordan bøker kan bli mottatt når de går litt utenfor normen. Da blir det også tydelig at vi faktisk er heldige i Norge. Vi kan mene, skrive og ytre oss ganske fritt uten å risikere fengsling fordi vi utfordrer den politiske ledelsen. Hvis vi legger liste der, så ja, da er vi heldige.

Det slår meg også at jeg sitter med en helt annen følelse nå på dag tre enn jeg gjorde på dag én. Da var alt overveldende. Nå forstår jeg mer av hvordan dette er bygget opp, og hvordan alle forsøk på å finne sin plass i et kaos som er så stort at det nesten blir komisk. For min del har det hjulpet å slutte å tro at jeg må rekke alt. Nå prøver jeg heller å lære, ta inn, være til stede, og kose meg litt underveis.

Og det skjer faktisk ting.

Jeg er ferdig med et fullverdig utkast til bok 2 om Kaptein Krusedull, og det er stort for meg. Virkelig stort. I tillegg har jeg fått kontakt med en professor her i Italia som kjenner bransjen godt, og med forskere i Stavanger som har kunnskap og perspektiver som kan bety mye for Krusedull-universet og videreutviklingen av det. Så ja, jeg er fornøyd.

Samtidig vet jeg jo hvordan messer er. Nakne sannheter viser seg først når man kommer hjem. Da ser man hvilke møter som faktisk blir til noe, og hvilke som bare var raske, intense og entusiastiske øyeblikk i forbifarten. Men det er også en del av dette. Ikke alt må lande med en gang for å ha verdi.

Nå har jeg to dager igjen. Messen begynner så smått å roe seg. Folk er slitne. Mange er ferdige med sine planlagte møtemaraton. Tempoet er litt lavere, skuldrene litt mer senket. Og akkurat nå passer det meg helt fint.

Dessuten er solen på vei tilbake etter å regntunge dager. I morgen er det meldt enda bedre vær. Det føles som et godt tegn.

Så akkurat nå er jeg ganske tilfreds: litt klokere, litt trøttere, litt sprekere og fortsatt full av tro på Kaptein Krusedull.

Audhild