Der bøkene skinner og forfatteren humper videre

Nå går Bologna-oppholdet mitt mot slutten, og jeg reiser hjem med såre bein, fullt hode og ryggsekken litt tyngre enn da jeg kom. Det er nesten umulig å forstå hvor stor denne messen er før man selv har gått seg litt vill, tatt feil buss og oppdaget at “like borti der” i Bologna-sammenheng kan bety en hel liten ekspedisjon. Men det er verdt det.

For dette er ikke bare en bokmesse. Det er et utstillingsvindu for hele bokbransjens økosystem. Her selges ikke bare bøker, men rettigheter, illustrasjoner, konsepter, universer, oversettelser og framtidshåp. Og midt i dette har jeg kjent på noe jeg har kjent på før: Hvor merkelig liten forfatteren ofte blir i sitt eget økosystem.

Det er jo egentlig ganske underlig. Uten forfatteren finnes det ingen bok. Ingen historie å selge. Ingen tekst å illustrere. Ingen lansering å planlegge. Og likevel er det ofte forfatteren som forventes å være mest takknemlig i hele verdikjeden.

Kanskje blir dette ekstra tydelig for meg fordi jeg selv har gått noen runder med akkurat det. I 2020 skrev jeg masteroppgave om et mer moderne forelegg. I 2021 startet jeg mitt eget forlag. Ikke i bitterhet, men i nysgjerrighet. Jeg ville undersøke hva som skjer når forfatteren tar mer eierskap til egen bok, egen prosess og egen vei ut til leserne. Det har vært både lærerikt og krevende.

Her i Bologna har jeg møtt mange som bygger egne forlag, egne serier og egne virksomheter rundt skrivingen sin. Det slår meg at store deler av den internasjonale bokverdenen virker langt mer avslappet til dette enn hjemme i Norge. Her blir det i større grad satt på som profesjonalitet. Som initiativ. Som noe framtidsrettet. Det synes jeg har vært befriende.

Ironisk nok tjener jeg i dag bedre på å hjelpe andre forfattere som ønsker å gi ut selv, enn jeg gjør på bøkene jeg skriver for meg selv. Det er jo nesten litt komisk. Menn bare nesten.

For livet handler heldigvis om mer enn penger. Etter fjorten bøker på tjue år velger jeg fortsatt å prioritere det å være et skrivende menneske. Det er der kjernen ligger for meg. Ikke i prestisjen. Ikke i prosentene. Men i skrivingen. Og kanskje er det akkurat derfor Bologna har gjort inntrykk:
Fordi messen viser hvor moderne bokverdene kan være, samtidig som den også minner meg om hvor gammeldagse noen forestillinger om forfatterrollen fortsatt er.

Den norske bokbransjen liker fremdeles av og til å opptre som om den deler ut nå. Bologna har minnet meg om at mange forfattere for lengst har lært seg både trykksverte, budsjetter, metadata og markedsføring og ikke lenger spør om lov til å eksistere. Det er min nye israelske venninne, varme ord fra Ukrainske forleggere, andre utenlandske forleggere som er mer nysgjerrige på hva vi driver med, vi som lever i den norske bokbransjens utenforskap, som gir meg de beste minnene.  

Så jeg har allerede begynt å legge høvel for Bologna neste år. Da skal jeg være bedre forberedt.