Feltstudier fra sykkelsetet

Hadde jeg ikke visst at det var fotball-VM, ville jeg trodd byen var rammet av noe.

Ikke nødvendigvis noe farlig.

Mer en kollektiv forstyrrelse. En mild epidemi av redusert dømmekraft, forsterket av øl, nasjonalfølelse og tekstiler i rødt, hvitt og blått.

Jeg kom syklende nedover Storgata litt over halv tolv, på vei hjem fra en helt utramatisk kveld hos søsteren min. Vi hadde spist suppe, forsøkt å henge opp en hylle som viste seg å kreve både vater, banning og en svoger med bedre verktøy, og sett en halv episode av et dansk krimdrama før jeg takket for meg.

Jeg hadde ikke satt i kampen.

Det var ikke et politisk standpunkt.

Bare et livsvalg.

Likevel skjønte jeg at noe hadde skjedd.

Midt i gata sto en mann på kanskje femti med bar overkropp, landslagsflagg som kappe og begge armene løftet mot himmelen. Han ropte et navn om og om igjen. Jeg antok det var en fotballspiller. Det kunne også vært en gammel klassekamerat, en savnet hund eller en hedensk guddom.

Rundt ham hoppet mennesker opp og ned. Noen gråt. Noen klemte fremmede. Noen filmer seg selv mens de gråt og klemte fremmede, noe jeg mener burde gi automatisk trekk i all verdighet.

Jeg bremset ved fotgjengerfeltet.

En jente med glitter på kinnene løp forbi meg.

– VI ER VIDERE!

Det forklares noe.

Ikke alt.

Menn nei.

Norge hadde altså gått videre i VM.

Det var fint.

Sikkert.

Jeg unner mennesker glede. Det gjør jeg faktisk. Jeg har ingenting imot at folk samler seg rundt noe større enn seg selv, særlig i en tid der mange knapt samler seg rundt middagsbordet.

Men jeg får et antropologisk anfall når voksne mennesker oppfører seg som om IQ-en har krympet til skolenummeret fordi elleve andre mennesker har transportert en ball mer hensiktsmessig enn elleve motstandere.

Jeg triller saken videre.

Tok inn-scenen.

Analysator av materialet.

Hvis jeg hadde vært et romvesen og landet akkurat der, ville jeg notert:

Befolkningen hadde malt seg i symbolske farger.

De kommuniserte gjennom primitiv rop.

De hadde mistet interessen for fortau.

Flere hadde viklet seg inn i flagg og virket fornøyd med det.

En mann lå i et blomsterbed og sang nasjonalsangen med hånden på hjertet og begge beina i en kommunal staude.

Jeg ville antakelig konkludert med at dette var et russetreff for mennesker som hadde glemt at de ikke var russ lenger.

Eventuelt årsmøte i De Gales Landsforening.

Ved torget måtte jeg gå av sykkelen. Det var umulig å fortsette uten å risikere å bli en del av feiringen ved et uhell.

En gjeng ungdommer hadde dannet ring rundt en trafikkjegle som om den var et hellig objekt. To menn forsøkte å løfte hverandre samtidig. En kvinne sto på en benk og ropte at dette var den største dagen i hennes liv.

Jeg hadde hatt et svært håpet liv.

En eldre mann med caps sto ved siden av meg.

– Det er vakkert, sa han.

– Er det?

Han smilte.

– Litt.

Foran oss kom en familie ut fra en restaurant. Faren bar den minste jenta på skuldrene. Hun hadde sovnet med kinnet mot hodet hans og et lite flagg i hånden. Den eldste gutten, kanskje ti år, gikk ved siden av moren og smilte så bredt at ansiktet nesten ikke hadde plass til det.

– Pappa, så du da han scoret?

– Jeg så det.

– Men så du det ordentlig?

– Jeg så det ordentlig.

– Jeg kommer aldri til å glemme det.

Faren la hånden i nakken hans og dro ham inntil seg.

– Ikke jeg heller.

Der måtte jeg gi byen et poeng.

Midt i all galskapen fantes dette også. En gutt som fikk et minne. En far som faktisk var til stede. En mor som lo av dem begge og sa at nå måtte de hjem før lillesøsteren fikk flaggstang i øyet.

Min indre satiriker måtte sette seg ned litt og drikke vann.

Mennesker er dumme og rørende samtidig.

Jeg trillet videre mot brygga. Utestedene hadde åpne dører, og musikken fra ett sted blandet seg med jubel fra et annet. På en storskjerm gikk reprisen av målet.

Hver gang ballen traff nettet, ropte folk som om de ikke visste at den kom til å gå inn igjen.

Reprisejubel.

Det er en egen sjanger.

En mann i dress sto med slipset rundt hodet og hulket mot skulderen til en annen mann, som jeg håpet han kjente.

– Vi gjorde det, gråt han.

Det fascinerende var at han ikke hadde gjort noe.

Han hadde stått på et utested og drukket øl.

Det er en aktivitet jeg nødig ville kalt landsinnsats.

Men språket under VM er rausere enn ellers.

Vi vant.

Vi var solide defensivt.

Vi tok dem på overganger.

Vi hadde marginene med oss.

Jeg har merket meg at folk som aldri tar ansvar for oppvaskmaskinen, uten problemer tar ansvar for nasjonens høye press.

Utenfor kiosken hadde en gruppe menn samlet seg rundt en søppelkasse. Den ene hadde mistet telefonen oppi. De diskuterte redningsaksjonen med en alvorlighetsgrad som ville kledd en fjellredning i uvær.

– Ikke vipp den!

– Jeg vipper den ikke!

– Du vipper jo!

– Noen må hente vaktmesteren!

– Det er ikke vaktmester på en søppelkasse, Ronny!

Til slutt fant de en paraply, to plastgafler og en gutt på atten med tynne armer og høy selvtillit.

Telefonen ble reddet.

Hele gruppen jublet som om Norge hadde gått videre én gang til.

Det var bedre enn dansk krim.

Så rullet en politibil sakte forbi.

Ikke med sirene.

Bare til stede.

Politimannen bak rattet hadde det ansiktet mennesker får når de har sett for mye som andre beskriver som god stemning.

Bilen stanset lenger nede i gata, der to menn hadde begynt å dytte hverandre uten helt å huske hvorfor.

Først lo folk rundt dem.

Så dyttet den ene hardere.

Da sluttet noen å le.

Den ene skrek at den andre aldri hadde trodd på laget. Den andre svarte at han hadde trodd på laget før den første kunne stave kvalifisering.

Politimannen gikk imellom med rolige hender og lei rygg.

Rundt dem fortsatte folk å synge.

Det var nesten det mest uhyggelige.

Ikke krangelen.

Men at festen hadde lært seg å synge over alt.

Jeg tok sykkelen med ned mot vannet.

Der var det roligere. Ikke stille, men lydene kom mer spredt. Et rop her. En latter der. Musikken bak bygningene som et stort, bankende hjerte.

På en benk satt en gutt alene.

Han hadde landslagsdrakt på og så ut til å være tolv–tretten år. Ved siden av ham lå en voksen jakke. Han holdt en telefon i hånden, men skjermen var svart.

Jeg stanset uten helt å vite hvorfor.

– Går det bra?

Han så opp.

– Ja.

Det sa barn ofte når svaret var nei.

– Venter du på noen?

Han nikket mot byen.

– Pappa skulle bare hente noe.

– Hvor lenge siden?

Han trakk på skuldrene.

– Vet ikke.

Jeg satte sykkelen mot benken.

– Har du ringt ham?

– Han svarer ikke. Men han kommer sikkert.

Sikkert.

Det ordet sto mellom oss og frøs.

Jeg hadde ikke lyst til å bli voksenkontakt. Jeg hadde lyst til å sykle hjem, spise en brødskive og være fornøyd med min egen fornuft.

Men det var noe med denne kvelden som gjorde det umulig å være ren tilskuer hele veien.

– Skal jeg vente litt sammen med deg?

Han så usikkert på meg.

– Jeg blir stående her med sykkelen, sa jeg. – Så kan du sitte der.

Han smilte litt.

– Du liker ikke fotball, du.

– Hva avslørte meg?

– Du ser ikke glad nok ut.

– Jeg er glad på en kontrollert måte.

– Det finnes ikke i fotball.

– Det har jeg begynt å mistenke.

Han het Kasper. Han hadde sett kampen sammen med faren på et sted der barn fikk være med til et visst klokkeslett. Da Norge gikk videre, hadde alle stormet ut i gata. Faren hadde møtt noen gamle venner.

Kasper hadde fått beskjed om å vente ved benken «ett sekund».

Ett sekund hadde vart lenge.

Jeg kjente et lite sinne bevege seg under ribbeina.

Ikke stort.

Ikke brølende.

Bare presist.

Det var mye man kunne tilgi denne kvelden. Tåpelige hatter. Dårlig sang. Menn i flaggkapper. Reprisejubel. Til og med en viss mengde kollektiv idioti kunne unnskyldes under overskriften folkelig glede.

Men ikke et barn på en benk.

– Ring ham igjen, sa jeg.

Ingen svar.

– Har du nummeret til moren din?

Han nølte.

– Hun blir sint.

– Det kan hende. Men hun blir mindre sint enn hvis du blir borte.

Det var ikke sikkert det var sant.

Men det hørtes voksent ut.

Han ringte.

– Mamma? Nei, det går bra. Jeg er ved brygga. Nei, jeg er ikke alene. Eller jo. Litt. Pappa skulle bare …

Så ble det stille.

Den sorten stillhet som oppstår når noen i den andre enden av en telefon reiser seg veldig fort.

Kasper holdt mobilen litt ut fra øret.

– Hun kommer.

– Bra.

– Hun hørtes ikke glad ut.

– Nei.

– Pappa blir sikkert sur.

– Mulig.

– Han glemte meg ikke med vilje.

Jeg så på ham.

Der hadde vi det.

Barnas store forsvarstale.

Han mente det ikke.

Han skulle bare.

Det var ikke med vilje.

Som om vilje var den eneste måten å svikte på.

Moren kom etter ni minutter.

Jeg vet det fordi jeg så på klokka.

Hun kom løpende i sandaler og jakke over pysjbuksa, med håret i en knute laget av ren alarm.

Først klemte hun Kasper så hardt at han protesterte.

Så så hun på meg.

– Takk.

– Det gikk fint.

– Hvor er faren hans?

Jeg pekte mot lyden fra byen.

– Der inne et sted.

Ansiktet hennes ble ikke sint først.

Det ble trøtt.

Så sint.

– Kom, Kasper.

– Men pappa …

– Nå.

Kasper tok den voksne jakken fra benken.

– Han glemte den.

Moren så på jakken og stappet den under armen.

– Da kan han fryse litt.

Jeg liker henne umiddelbart.

De gikk mot byen, Kasper med hånden i hennes. Han så seg tilbake én gang.

Ikke etter meg.

Etter feiringen.

Som om han fortsatt var redd for å gå glipp av noe.

Jeg sto igjen ved vannet med sykkelen.

Bak meg brølte byen på nytt. Kanskje var det reprisen. Kanskje en ny sang. Kanskje noen hadde reddet en telefon fra en søppelkasse.

På vei hjem passerte jeg en mann som sov mot en lyktestolpe med flagget rundt skuldrene. To jenter delte pommes frites og lo av en video de nettopp hadde filmet. En gjeng sang så surt at måkene burde ha organisert en motdemonstrasjon. En servitør tørket øl av et bord, selv om det sikkert snart ville komme mer.

Alt i alt gleder vi oss.

Det slo meg at glede også forsøpler.

Glede kan få fremmede til å klemme hverandre.

Glede kan gi en gutt en kveld han aldri glemmer.

Glede kan også glemme en gutt på en benk.

Jeg syklet saktere opp den siste bakken.

Huset mitt lå mørkt. Ingen flagg. Ingen sang. Bare en ytterdør som knirket og en katt som var tydelig skuffet over at jeg ikke hadde oppnådd noe mer matnyttig på turen.

Før jeg gikk inn, hørte jeg enda et brøl fra sentrum.

Langt unna nå.

Som et dyr i en annen skog.

Jeg smiler.

Ikke stort.

Ikke motvillig heller.

For det var jo noe der.

Noe menneskelig.

Noe sistelig, rørende, skremmende og ekte.

Men dersom jeg en dag ser hele løpe rundt i flagg og hyle mot himmelen, byen jeg noen forklarer meg at det bare er fotball.

Ellers ringer jeg ansvarlige myndigheter.

Og ber dem ta med vann.