Folkefesten baklengs

Klara likte byen best før den våknet.

Ikke fordi den var vakker da. Særlig ikke etter VM-kamper med nattskjenk, storskjerm og en hel befolkning som hadde fått beskjed om at glede kunne serveres i plastglass til klokka fire.

Men før byen våknet, var den ærlig.

Ingen kalte det folkefest klokka fem om morgenen. Ingen sto med mikrofon og snakket om samhold, nasjonalfølelse og magiske øyeblikk.

Klara så øl i rennesteinen.

Knuste glass ved bussholdeplass.

Våte flagg tråkket ned i søle.

Pølser med ett bitt i.

En enslig barnesokk ved fontenen.

Hun så det som ble igjen når folk hadde følt seg levende og gått hjem.

Eller ikke kommer hjem.

– Klar for ny folkefest? ropte Jarek fra den kommunale bilen.

Han kom over torget med vinduet åpent og kaffekoppen klemt mellom lårene på en måte Klara hadde sagt kom til å ende med skåldet skritt før sommeren var over.

– Det ordet er forbudt før seks.

– Folkefest?

– Nå skylder du meg en kaffe.

Jarek lo og stanset ved siden av henne. Han var tjueåtte, polsk, tidligere elektriker og overraskende god til å synge gamle norske viser når han trodde ingen hørte ham.

Klara var femtiseks, rask ansatt, skilt og mormor. Hun hadde ryddet etter russetog, julemarkeder, politiske stands, matfestivaler og tre ordførere som hadde åpnet ting de aldri senere brukte.

VM var likevel i en egen klasse.

Ikke fordi folk nødvendigvis drakk mer.

Fordi det varte så lenge.

En hel måned med unntakstilstand forkledd som entusiasme.

Den første uka hadde syntes det var litt hyggelig. Folk var glade. Byen var full. Barn gikk i landslagsdrakter, og voksne smilte til hverandre på tverr av nabokrangler og boligpriser.

Hun hadde til og med sett én omgang med barnebarnet Mia.

– Du må følge med, mormor, ellers forstår du ikke memesene.

Klara forsto ikke memesene etterpå heller.

Menn hun forsto hos Mia var glad.

Det telte.

Nå var gleden blitt seigere.

Den lukkede mer.

Storskjermen sto svart mot morgenhimmelen. Foran den lå et teppe av plastglass, papirhatter, små flagg, sugerør, matbegre og en sko uten eier.

– Hvor begynner vi? spurte Jarek.

– Ved scenen. Så fontenen før sola får tak i den.

– Hvorfor?

– Fordi fontenen lukter verre etter sju.

De tok hver sin kost.

Klara likte rytmen i arbeidet, selv om hun ikke sa det høyt.

Skrap.

Skyv.

Samle.

Loft.

Poser.

Ny flekk.

Ny historie.

En rød leppestift uten kork ved puben.

En kvittering på fire øl, to shots, én alkoholfri, én cola og nachos. Klokka 02.17. Klara håpet colaen tilhørte en voksen som skulle kjøre.

Hun fryktet at den tilhørte et barn som ventet.

På et gjerde hang en blå barnejakke, størrelse åtte år.

Klara lot den henge synlig. Noen ville savne den når barnet frøs.

I fontenen lå et flagg.

Hun dro det opp med kostnad. Det dryppet grønt og brunt.

– Patriotisk suppe, sa Jarek.

– Ikke vær ekkel.

I bunnen lå også en mobiltelefon.

Jarek fisket den opp med en lang hanske. Skjermen var knust, men lyste.

Mamma: Hvor er du?

Mamma: Svar meg.

Mamma: Nå ringer jeg politiet.

Klokka var 03.46.

Klara kjente den gamle følelsen i magen.

En mors kropp gjennom en annens telefon.

– Legg den i funnboksen.

– Kanskje personen kom hjem.

– Kanskje.

De jobbet seg mot brygga.

Byen hadde fått morgenlys nå. Våte brosteiner. Flagg i vinduene. En måke på et rekkverk. Blomsterkasser kommunen hadde brukt for mye penger på, og publikum hadde brukt som askebeger, søppelkasse og toalett.

Klara knelte ved den ene.

– Jarek.

– Ja?

– Ikke kom hit.

Han kom likevel, så ned og angret.

Mens hun strødde sanitærpulver, kom en mann sjanglende over torget. Rundt førti. Landslagsdrakta var flekkete, og buksa var revnet ved kneet.

– Har dere sett en jakke?

– Hva slags?

– Blå. Med nøkler i.

Klara pekte mot gjerdet.

– Den?

Han så på den lille jakken.

– Det er sønnen min sin.

Han tok den ned og ble stående med den i hånden.

– Han frøs i går.

Klara ventet.

Folk fortalte ofte mer hvis hun ikke hjalp dem.

– Mora hans hentet ham, sa mannen.

– Bra.

– Hun var sur.

– Det kan jeg forstå.

Han så bort.

– Det var jo en stor kveld.

– For hvem?

Han åpnet munnen, men svarte ikke.

Så gikk han med jakken over armen.

– Du er streng, sa Jarek.

– Streng ville vært å si alt jeg tenkte.

Ved brygga begynte Klara med glasskårene.

Alltid glass først.

Før barn, hunder, joggere og barføtte idioter våknet.

Da hørte hun et sukk fra benkene ved vannet.

På den ene lå en jente sammenkrøpet med en hettegenser over seg. Sytten, kanskje atten. Sminken hadde rent. På bakken sto én sko.

Den andre hadde hun på.

– Hei, sa Klara. – Våkn litt.

Jenta åpnet øynene.

Først forvirret.

Så redd.

– Hvor er jeg?

– Ved brygga.

Hun satte seg for raskt opp og tok seg til hodet.

– Å nei.

– Har du noen vi kan ringe?

Jenta klappet på lommene.

– Mobilen min er borte.

– Hva heter du?

– Thea.

– Jeg heter Klara. Han der er Jarek. Han ser skummel ut fordi han mangler kaffe, men han er grei.

Jarek løftet hånden.

– Hei.

Thea dro genseren tettere rundt seg.

– Jeg skulle bare hvile litt.

Klara nikket.

Jeg skulle bare.

Byens uoffisielle VM-motto.

– Har du drukket mye?

– Nei.

Thea så på henne.

– Jo.

– Vet du hvem du var med?

Hun nikket.

Så ristet hun på hodet.

Så begynte hun å gråte.

Klara satte seg i den andre enden av benken. Nær nok til å bli. Langt nok til at jenta slapp mer kropp.

– Vi ringer noen.

– Ikke mamma.

– Hvem da?

– Hun dreper meg.

– De fleste mødre sier det. Få gjennomfører.

Et lite leende brøt gjennom gråten.

– Hun tror jeg sov hos Vilde.

– Gjorde du det?

– Nei.

– Da begynner vi der.

Thea lånte Klaras telefon.

– Mamma? Nei, jeg har ikke dødd. Jeg er ved brygga. Med en dame. Nei, hun er ikke farlig. Hun vasker.

Klara så ned på klorflekkene på buksa.

Da Thea la på, var hun blekere.

– Hun kommer.

– Bra.

– Hun gråt.

– Det gjør mødre før de blir sinte.

Thea dro fingrene gjennom håret.

– Hun sa det var fotballen.

– Var det det?

– Nei. Eller … alle skulle ut. Alle var i byen. Det føltes som om man måtte være der. Hvis man ikke var der, var man ingen steder.

Setningen ble hengende.

Hvis man ikke var der, var man ingen steder.

Kanskje var det det VM hadde gjort med byen.

Tegnet en stor sirkel av lys og sagt:

Her inne er livet.

Resten får klare seg med søvn.

Theas mor kom i arbeidsbukse og fleecejakke, med håret vått på den ene siden.

Først stanset hun noen meter unna.

Så gikk hun bort og holdt rundt datteren.

– Du lukter helt forferdelig.

– Unnskyld.

– Ikke snakk. Jeg må holde deg før jeg kjefter.

Thea begynte å gråte igjen.

Klara så bort.

Noen øyeblikk skulle ikke rengjøres av fremmede.

Da de hadde gått, tok Jarek opp kosten.

– Tredje unge person denne uka.

– Fjerde.

– Gutten i buskene mediterte.

– Han var full.

– Han kalte det meditasjon.

Ved halv åtte åpnet bakeriet. Lukten av rundstykker la seg over øl, urin og våt papp.

Klara kjøpte kaffe til dem og en bolle hver. Livet var for kort til å vente på lunsj når man hadde renset en blomsterkasse etter patrioter.

De satte seg ved fontenen.

På storskjermen kom reklamen for kveldens kamp:

NY SKJEBNEKVELD!

– De burde variere språket, sa Klara.

– Hva ville du kalt det?

– Ny mulighet til å forsøple fellesskapet.

Jarek lo så kaffen skvatt.

Den kommunale lederen kom over torget med mobilen i hånden. Stian gikk alltid med skjorte og hadde brukt ordet «vertskapsrolle» fem ganger på forrige personalmøte.

– Dere har fått unna mye, sa han.

– Det var snilt av byen å samle alt på bakken.

Han så på de fulle sekkene.

– Avisen vil kanskje lage sak om arbeidet etter kampene. Det er nettopp derfor de burde snakke med dere.

Klara så på fontenen. På benken ved brygga. På mobilen i funnboksen.

– Da får du si at folkefesten etterlot tre ødelagte telefoner, en niårings jakke, en jente på en benk og en blomsterkasse jeg ikke vil diskutere før frokost nummer to.

Stian nikket.

– Det skal jeg.

– Og si at byen er ren når folk våkner fordi noen er her før dem.

– Ja.

– Ikke fordi folk rydder etter seg.

Han møtte blikket hennes.

– Det skal jeg også si.

Hun visste at det neppe kom i avisen.

Det var greit.

Hun hadde ikke sagt det for avisen.

Hun hadde sagt det for seg selv.

Da klokka nærmet seg åtte, begynte byen å ta på seg hverdagsansiktet. Butikkene åpnet. Busser kom. Folk gikk til jobb med kaffe, solbriller og lett skam i holdningen.

En liten gutt stanset ved siden av Klara. Han hadde landslagsdrakt og sekk med dinosaurer.

– Har du vasket hele byen?

– Bare de delene folk har sølt på.

Han så seg rundt.

– Det er mye.

– Ja.

– Blir du sint?

Moren så opp.

– Oskar, ikke mas.

– Det går bra, sa Klara.

Hun lente seg på kosten.

– Jeg blir ikke sint fordi folk er glade. Jeg blir sint når de glemmer at andre må bøye seg ned etter dem.

Gutten så på bakken.

Så plukket han opp et lite papirflagg og la det i søppelsekken.

– Sånn?

Klara smilte.

– Akkurat sånn.

Da de gikk, vinket han.

Klara vinket tilbake.

Det var kanskje det nærmeste hun kom optimisme den morgenen.

Klokka ni var torget rent nok.

Ikke rent.

Rent nok.

Det var forskjellen, og den forskjellen var yrket hennes.

Før de dro, så Klara utover plassen.

Den var nesten pen igjen.

Som om ingen hadde ropt, kysset feil, mistet telefoner, glemt jakker eller grått i mødres armer.

Klara visste bedre.

Det var derfor hun likte byen før den våknet.

Da løy den ikke ennå.

På vei mot kommunelageret kjørte de forbi en pub. Utenfor hang et nytt skilt:

I KVELD: NY KAMP – NY FEST!

Jarek pekte.

– Skal jeg rive det ned?

– Nei.

– Bare litt?

– Nei.

– Du er sterk.

– Jeg er trøtt.

I kveld skulle byen gjøre det igjen.

Tau.

Synge.

Håpe.

Glemme.

Noen ville få minner for livet. Noen ville miste noe de trengte. Og i morgen tidlig, før byen rakk å vaske ansiktet sitt, ville Klara være der.

Med hansker.

Med kost.

Med evnen til å lese folkefesten baklengs, gjennom alt den lot ligge igjen.