Første dag i Bologna: mellom bokglede, gnagsår og gamle maktstrukturer

Det var med stor entusiasme, temmelig høy puls og nesten barnlig jeg kastet meg rundt da jeg fikk stipendet fra NFFO og muligheten til å reise til verdens barnebokmesse i Bologna. Dette var jo ikke bare en tur. Det var en dør inn til noe stort. Internasjonalt. Litterært. Nakne drømmer i praktisk messeformat.

Nå er dagen gjennomført.

For en opplevelse har det vært.

Bologna Book Fair er stor, kaotisk, overveldende og fullstendig uimotståelig. Her er det lange avstander, enda lengre køer, tusenvis av mennesker, utallige smil, farger, bøker, språk og inntrykk. Man går og går og går, og på et tidspunkt begynner kroppen å lure på om dette egentlig er en bokmesse eller en slags kulturell variant av langrenn uten ski.

Det er imponerende. Det er inspirert. Og det er slitsomt.

Men midt i all denne boblende bokgleden ligger også en annen følelse. En sterkere og mørkere følelse av utenforskap.

Jeg må innrømme at den gode følelsen av å ha blitt plukket ut til denne store og spennende eventyret, i perioder trykkes litt ned i den gamle, velkjente erfaringer fra den norske bokbransjen: Du kan gjerne komme inn i døra, men holde deg i døråpningen. Man inviteres liksom ikke skikkelig inn i rommet!

Det overrasker meg egentlig ikke. Jeg skrev tross alt om noe av dette i masteroppgaven min om det moderne forleggeriet i 2020. Likevel hadde jeg nok håpet at noe faktisk hadde flyttet seg på disse årene. At alle vi som har stått på, utfordret, bygd opp egne strukturer og på vårt vis lykkes, ikke lenger skulle behandles som en litt pinlig inntrenger i utkanten av bransjen.

Men her i Bologna ser jeg det igjen.

De store forlagene samler sine forfattere til middag og fest. NORLA tar hånd om sine. Gamle venner finner gamle venner. Kjente holder seg til kjente. Nettverk bekrefter nettverk. Og man står der da, som forfatter på et lite forlag, og i tilfelle også eier av forlaget, med et merke rundt halsen og en påminnelse i magen om at noen typer tilhørighet må fortsatt godkjennes ovenfra. 

Man har, for å si det mildt, ikke verdens sterke sosiale kapital i denne sammenhengen når man kommer fra de små kretsløpene. Særlig ikke når man i tillegg har vært så frekk at man har forsøkt å skape sitt eget.

Men så er vi jo i Italia. Og heldigvis finnes det alltid mennesker som gjør slike dager lysere.

Jeg har møtt en fantastisk dame her, en israelsk forfatter som har skrevet en utrolig interessant barnebok om maritime temaer. Bare der var vi jo allerede på bølgelengde. Vi fant tonen med én gang og har snakket masse sammen. Om bøker, hav, dykking, seiling, erfaringer, identitet og tilhørighet. Vi mimret også om tiden jeg var i Israel, snakket om hvordan det er der i dag, og om hvordan en israelsk debutforfatter kjenner på mye av det samme som jeg gjør etter tjue år som forfatter i Norge og fjorten utgitte bøker.

Det er jo i seg selv ganske tankevekkende.

For dette handler ikke om at noen av oss skriver uinteressante bøker. Det handler om strukturer. Om en forlagsbransje som i ryggmargen fortsatt premierer dem som innordner seg systemet, og som i liten grad vet hva den skal gjøre med dem som er annerledes.

For la oss være ærlige: Den norske bokbransjen er ikke bygd for å løfte fram uavhengige forfattere og små forlag. Den er bygd rundt et system der forfatteren forventes å være takknemlig for en normalkontrakt som gir 15–20 prosent av inntektene fra boka. Samtidig diskuteres dette som om det skulle være både rimelig og nødvendig, som om det er naturgitt at den som skriver boka, skal sitte igjen med minst.

Litt ironisk, egentlig. Det er jo tross alt forfatteren som bruker tid på å skrive boka. For de aller fleste andre i bransjen er det også penger. Men ikke for forfatteren. 

Da jeg kom tilbake til leiligheten i kveld, så jeg at modige Hilde Østby har tatt bladet fra munnen og kritisert ordningen i dagsnytt 18. Det er befriende når noen faktisk sier det høyt. Svaret fra Forleggerforeningens mann var omtrent så blodfattig som forventet: Forlagene tjener så lite, sier han, og bokhandlerne tar så mye.

Det han elegant unnlater å dvele ved, er selvfølgelig at de store forlagene også eier bokhandlerne. Hele næringskjeden henger sammen. De store styrer forlagene. De store styrer bokhandlene. De store setter premissene. Og de store er også de som i praksis avgjør hvem som får være innenfor og hvem som fortsatt skal behandles som om de ikke finnes.

Det er altså ikke et mysterium hvorfor små aktører holder ute. Det er systemlogikk. 

Samtidig ligger det et paradoks her som er vanskelig å overse: Når jeg selger en bok jeg har skrevet selv, kan jeg faktisk sitte igjen med bedre fortjeneste enn de fleste forfattere i Norge. Men det gjelder bare dersom jeg faktisk får solgt boka. Og det er ikke akkurat enkelt i en bransje der distribusjon, synlighet, legitimitet og adgang til markedet i stor grad voktes av dem som helst ser at du følger deres modell.

Det handler ikke bare om følelser, og ikke bare om én liten tung førstedag i Bologna, men om makt. Om adgang. Om hvem som regnes som "ordentlige" forfattere, "ordentlige" forlag og "ordentlige" stemmer.

Likevel: Jeg nekter å la første dag få siste ord. Jeg har mine gode venner i dette utenforskapet. Det er bare så få av oss her nede. 

Så i morgen tar jeg på meg smilet igjen. Jeg skal snøre på meg sko, rette ryggen og la blikket lete etter de gode folka. De som fortsatt synes det er spennende å møte et annet menneske. De som tåler en samtale uten først å regne på hva de kan tjene på den. De som er nysgjerrige på bøker, ideer og mennesker, også når det ikke finnes et ferdig kontrakt i enden av møtet.

For de finnes. Det vet jeg.

Og kanskje er det nettopp dem vi må finne, vi som har valgt å gå utenfor de ferdigtråkkede stiene. Vi som ikke gir bort årevis av arbeid for å få lov til å være pynt i andres systemer. Vi som fortsatt mener at litteratur også handler om frihet, mot og reell skapende kraft.

Så nei, jeg gir meg ikke etter dag én.

Jeg bare noterer meg, enda en gang, at bokbransjen elsker bøker langt mer høyrøstet enn den elsker forfattere.

Audhild