Første kamp

Mikkel hadde tegnet gruppespillet på innsiden av skapdøren.

Ikke fordi læreren hadde sagt at de skulle lage plakat om VM. Han hadde gjort det fordi det kriblet i hendene når han tenkte på alle kampene som lå foran ham.

Hele verden i ruten.

Land han visste alt om. Land han nesten ikke visste fantes. Flagg med soler, stjerner og ørner. Ved siden av hver kamp hadde han tegnet en liten firkant der resultatet skulle inn.

Pappa hadde sagt at det så proft ut.

– Du kunne jobbe i TV 2 Sporten.

Det var kanskje det fineste noen hadde sagt til Mikkel den våren.

Han hadde ikke den nyeste landslagsdrakta. Hans var fra i fjor og hadde en liten tacoflekk på ermet. Men han hadde oversikt. Han visste hvem som var best på dødballer, hvem som hadde vært skadet, og hvilke lag som pleide å kollapse etter seksti minutter.

Pappa besøkte det også.

Det var det beste.

Mamma liker fotball nok til å spørre hvordan det gikk, men ikke nok til å sitte foran skjermen i to timer. Hun jobbet på sykehuset og sa at noen måtte holde Norge i gjengen mens resten ropte til TV-en.

Pappa ropte ikke bare.

Han forklarte.

– Se nå, Mikkel. Nå legger de seg lavt. De lokker dem fram.

Mikkel prøvde å se det pappa så. Ofte fikk han det først øye på etter at pappa hadde sagt det. Da forandret hele banen seg, som et kart med hemmelige veier.

Før Norges første kamp flyttet pappa bordet nærmere sofaen. Potetgull, dip, brus, fjernkontroll og mobiler lå klare. På TV-en sto spillerne i tunnelen. På mobilen ruller videoer av fans, spillerbusser og gamle mål med dramatisk musikk.

– Dette, sa pappa, – er research.

Da nasjonalsangen begynte, reiste han seg.

– Kom igjen.

Mikkel stilte seg ved siden av ham. Mamma lo fra kjøkkenet.

– Dere er gærne.

Hun er det på den gode måten.

Kampen ble akkurat så fantastisk som Mikkel hadde håpet. Ikke bare på grunn av målene, men på grunn av alt rundt. Lyden pappa laget før en stor sjanse. Hånden som slo i sofaputa. Måten han lente seg fram på, som om kroppen hans kunne dytte ballen over streken.

Da Norge scoret, hoppet pappa så høyt at dippen veltet.

– JAAAA!

Mikkel skrek til det gjorde vondt i halsen. Pappa løftet ham, selv om han var elleve og egentlig for stor. Et øyeblikk hang han i lufta med beina sparkende, mens pappa luktet deodorant, øl og potetgull.

– Dette, gutten min, kommer du til å huske.

Mikkel visste at det var sant.

Etter kampen ringte pappa onkel Rune. De sjekket tabellen, så høydepunktene og scrollet gjennom reaksjoner.

Klokka ble halv elleve.

Mamma sto i gangen med jobbjakka over armen.

– Jeg må på nattevakt.

Hun kysset Mikkel på håret.

– Og du må legge deg. Skole i morgen.

– Men det er en kamp til.

– Ikke for deg.

Mikkel så på pappa og ventet på hjelp. Bare litt. En påminnelse om at VM bare kom hvert fjerde år.

Pappa løftet hendene.

– Sjefen har talt.

På badet hørte Mikkel et nesten-rop fra stua. En stor sjanse, kanskje. Da han hadde lagt seg, kom pappa inn og satte seg på sengekanten.

– Vi ser høydepunktet før skolen. Jeg elsker.

– Og kampen etterpå?

– Selvfølgelig.

Pappa rufset skinke i håret.

– VM er vårt, Mikkel.

Det var det siste han tenkte før han sovnet.

VM er vårt.

Neste morgen våknet han før alarmen.

Stua luktet surt og gammelt, som panteflasker etter en bursdag. Gardinene var trukket for. TV-en sto på uten lyd.

Pappa lå på sofaen med buksa på og beltet åpent. Den ene sokken var borte. Snorkingen stoppet og startet i halsen hans.

På bordet sto fire ølbokser og et glass med noe brunt i bunnen.

Mikkel ble stående.

Han visste at voksne kunne drikke øl. Det var ikke det. Pappa drakk noen ganger til fotball. Mamma pleide bare å si «rolig nå» når han og onkel Rune ble for høylytte.

Men dette var ikke rolig.

– Pappa?

Ingen reaksjon.

– Vi skulle se høydepunktene.

Mikkel ristet ham i skulderen.

Pappa slo ut med hånden som om han viftet bort en flue.

– Mmm. Våken.

Det var han ikke.

Mikkel satte et glass vann på bordet og kledde på seg alene.

På skolen prøvde han å regne matte, men inni hodet så han pappa på sofaen.

Da han kom hjem, lå pappa fortsatt der, nå med et teppe over seg.

– Hei, kompis, sa han med hes stemme.

– Skal vi se høydepunktene?

Pappa satte seg langsomt opp.

– Klart det. Bare gi meg fem minutter.

Fem minutter ble tjue. Så førti.

Etter en lang dusj kom pappa ut med vått hår og røde øyne.

– Der er mannen min. Klar for kamp?

Mikkel bestemte seg for å være glad.

Pappa bestilte pizza. Mamma skrev at hun måtte ta en ekstravakt.

Går det bra hjemme?

Ja, svarte Mikkel.

Han skrev ikke at pappa hadde sovet på sofaen. Han skrev ikke at stua luktet. Han tømte ølboksene og la dem i posen for pant.

Før kveldskampen åpnet pappa en ny øl.

– Må du ha den? spurte Mikkel.

Pappa lo.

– Må og må. Det er VM.

– Du ble så trøtt i går.

– Litt sliten, bare. Gammel mann, vet du.

Han var ikke gammel.

Han var trettini.

Kampen startet bra. Pappa forklarte presshøyde og overgangsspill. Han spurte hva Mikkel ville gjort som trener og nikket alvorlig til svaret.

Så åpnet han en øl til.

Og en til.

Stemmen ble løsere. Han begynte å gjenta seg.

Etter pause ble han stille.

Mikkel trodde først at han fulgte ekstra godt med.

Så kom snorkingen.

På skjermen løp spillerne videre. Publikum brølte. Mikkel satt med et pizzastykke i hånden og kjente at noe inni ham ble mindre.

Ti minutter før slutt kom et nydelig mål. Skudd fra seksten meter, rett opp i hjørnet.

Et slikt mål pappa ville hoppet av.

Mikkel snudde seg automatisk.

Pappa sov.

Mikkel jublet ikke.

Da kampen var over, våknet pappa brått.

– Hva skjedde?

– De vant.

– Hvem scoret?

– Du sov.

Pappa gned seg i ansiktet.

– Jeg hvilte bare øynene.

Latteren hans fant ikke feste.

Så tok han mobilen.

– Rune er på puben. Jeg stikker bort og ser andre omgang.

– Nå?

– Jeg blir ikke lenge.

– Men mamma er på jobb.

– Du er elleve. Du klarer deg. Jeg er rett nedi gata.

– Du sa VM var vårt.

Pappa stanset.

Det var som om ordene traff ham, men ikke hardt nok.

– Vi ser kamp i morgen.

– Du sa det i går også.

Pappa tok jakka.

– Ikke begynn nå. Jeg orker ikke dårlig stemning.

Dårlig stemning.

Det var altså Mikkel som laget den.

Da døra slo igjen, ryddet han bordet. Han satte pizzaen i kjøleskapet og skrudde av TV-en.

Så skrudde han den på igjen fordi stillheten ble verre.

Han sendte melding til mamma.

Pappa dro ut.

Hvor?

Puben.

De tre prikkene kom og forsvant.

Er du alene?

Ja.

Telefonen ringte.

– Er døra låst? spurte mamma.

– Ja.

– Har pappa drukket?

Mikkel svarte ikke.

I bakgrunnen hørte han lyder fra sykehuset. Pip. Stemmer. Noen som ropte et navn.

– Mikkel?

– Han sovnet under kampen.

Han begynte ikke å gråte før ordene var ute.

– Jeg kommer hjem, sa mamma.

– Men jobben?

– Jeg kommer.

Etterpå satt Mikkel på gulvet i gangen med ryggen mot døra. På Instagram la folk ut bilder av flagg, ølglass og smilende fedre med barn på fanget.

Beste måneden i året, sto det under ett av dem.

Mikkel lukket appen.

Det tok førti minutter før mamma kom. Hun satte seg på gulvet og dro ham inntil seg. Hun luktet sykehus, håndsprit og regn.

– Jeg ville bare se fotball, sa han.

– Jeg vet det.

– Han ødela det.

Mamma svarte ikke med én gang.

– Ja, sa hun til slutt. – Det gjorde han.

Det var nesten verre at hun sa det.

Pappa kom hjem halv to.

Mikkel våknet av døra og stemmer i gangen. Mamma var lav og skarp. Pappa høy og utydelig.

– Jeg var bare ute en tur.

– Sønnen din var alene.

– Han er elleve!

– Han ringte meg gråtende.

– Så nå er jeg verdens verste far?

Mikkel dro dyna over hodet.

– Det er VM, sa pappa. – Hele byen er ute. Skal jeg sitte her som en fange?

– Du er faren hans.

– Jeg er faren hans hver eneste dag!

Så kom et brak. Kanskje en stol.

Neste morgen var det lørdag.

Mikkel våknet klokka sju og ble liggende og se på kampoppsettet. Før hadde rutene sett ut som løfter.

Nå så de ut som hull.

Klokka ni kom mamma inn.

– Pappa er lei seg. Han sier han skal skjerpe seg.

– I dag?

Mamma lukket øynene et øyeblikk.

– Ja.

Pappa hadde ryddet stua og kjøpt rundstykker. Det luktet kaffe i stedet for øl.

– Jeg var en idiot i går, sa han.

Mikkel smurte smør på rundstykket.

– Du dro fra meg.

– Ja.

– Du sovnet.

– Ja.

– Du sa at jeg lagde dårlig stemning.

Pappa så ned.

– Det skulle jeg aldri sagt.

Mikkel ville tilgi ham.

Det var det verste.

Han ville at pappa skulle smile riktig, si noe morsomt og gjøre alt vanlig igjen. Som en kamp dommeren blåste av fordi ballen ikke lå stille.

Pappa drakk kaffe gjennom den første kampen. Da det ble mål, klappet han og så på Mikkel først, som om han ventet på lov til å juble.

Mikkel smilte litt.

Bare litt.

Det var nok.

Til den andre kampen kom onkel Rune med chips, flagg og en pose med bokser.

– Nå blir det stemning!

Mikkel kjente det i magen før pappa rakk å si noe.

Mamma sto i kjøkkendøra.

– Ikke i dag.

Rune lo.

– Slapp av. Det er VM.

Pappa så på posen. Så på Rune. Så på Mikkel.

– Bare én.

Da skjønte Mikkel at dagen allerede var tapt.

Bare én betydde ikke én.

Ikke når pappa sa det med den stemmen.

Kampen begynte. Pappa og Rune skålte lavt.

Mikkel prøvde å følge ballen, men hørte hele tiden boksen som ble satt ned. Løftet. Satt ned. Åpnet.

Kneppet.

Freste.

Pappa ble rød i ansiktet. Rune ropte til dommeren. Mamma gikk inn på soverommet og lukket døra.

Så scoret feil lag.

Pappa slo hånden i bordet. Glasset til Mikkel veltet, og brus rant over kampoppsettet han hadde lagt ved tallerkenen.

– Se deg for! ropte pappa.

Det ble stille.

Selv Rune sluttet å le.

Mikkel så på arket. Den blå tusjen fløt utover. Flaggene ble til våte striper.

– Det var du som slo i bordet, sa han.

Pappa reiser seg.

– Hva sier du?

Stemmen var lav.

Det var verre enn om han hadde ropt.

– Jeg er bare …

– Du trenger ikke svare meg frekt.

Mamma kom ut.

– Nå holder det.

Pappa snudde seg mot henne.

– Ikke bland deg.

– Jo.

Han grep etter boksen, men hånden bommet. Øl rant over gulvet og inn under sofaen.

Mikkel bøyde seg for å redde arket.

Den snøre pappaen.

Foten traff det våte gulvet. Kroppen vred seg, armen slo ut, og skulderen traff TV-benken.

Skjermen vippet.

Mamma røpet.

Mikkel rakk å se sitt eget ansikt i den svarte kanten før TV-en tippet framover.

Brakett fylte rommet.

Så ble alt svart.

Først trodde Mikkel at han var blitt blind. Så kjente han gulvet under ryggen. Noe tungt over beina. Mamma som ropte navnet hans.

– Ikke rør deg!

Pappa sto bak henne med en stripe blod på kinnet.

– Jeg mener ikke …

Han er så ikke helt lenger.

Han reddet så ut.

Det var nesten godt.

Så kom og smerte.

Den skjøt fra ankelen og gjennom kroppen, hvit og skarp. Mikkel skrek. Mamma holdt ham fast og ropte ved Rune måtte ringe 113.

Ved siden av ham lå kampoppsettet.

Papiret var vått og krøllete. Tusjen hadde leie utover i blå elver. Landene, kampene og resultatene fløt sammen til noe som ikke kunne leses.

TV-skjermen var knust.

Men lyden virker fortsatt.

Langt borte jublet offentlig.

Noen hadde scoret.

Mikkel lukket øyene.

Han orket ikke vite hvem.