Søvnstrategen

I morgen natt skulle Norge spille VM-kamp.

Klokka til.

Petter hadde allerede begynt å bli trøtt.

Ikke fordi han hadde sovet for lite. Ikke ennå. Men fordi mamma hadde sendt ham en artikkel med overskriften:

Slik ser du nattfotball uten å ødelegge døgnrytmen.

Denne bør du lese, Petter.

Han åpnet den fordi han trodde den handlet om lagoppstilling og kampstart. Det gjorde den også, på en måte. Men mest handlet den om søvn, dagslys, koffein og hvor dumt det var å snu døgnet for å se fotball.

Petter leste hele.

Så leste han deler av den en gang til.

Mest fordi han skjønte at morgendagens kamp krevde planlegging.

– Jeg har laget en strategi, sa han ved middagsbordet.

Pappa så opp.

– For kamp?

– For søvnen.

Mamma la gaffelen ned.

– Det høres kjærlighet ut.

Lillesøsteren Maja fnyste så hardt at melkeglasset skalv.

– Du og sønn.

– Dette er vitenskapelig, sa Petter.

Han hentet et ark fra sekken. Øverst sto det:

VM-SØVNSTRATEGI, VERSJON 3.0

Under hadde laget kolonner for leggetid, oppvåkning, energinivå, restitusjon og risikofaktorer.

– Hva skjedde med versjon én og to? spurte pappa.

– De var pilotprosjektene.

Mamma peker på markedet.

– Hvorfor står det «kontrollert sjokolademelk»?

– Energitiltak.

– Du trenger ikke energi hvis du sover.

Petter så på henne med en tålmodighet han egentlig ikke hadde.

– Hele poenget er at jeg ikke kan sove når Norge spiller VM.

– Du kan se kampen i opptak, sa pappa.

Petter rører på skinke.

Ikke sitt.

Bare skuffet.

Som om pappa hadde akkurat sagt at ballen kunne tas med hendene.

– Opptaket er ikke fotball.

– Det er nøyaktig den samme kampen.

– Nei.

– Jo.

– Nei. For da har den allerede skjedd.

– Historiebøker handler også om ting som har skjedd, sa pappa.

– Fotball må skje samtidig med hjertet.

Mamma og pappa så på hverandre.

– Det var faktisk ganske fint sagt, sa mamma.

– Takk.

– Men du skal på skolen dagen etter.

Der var det.

Virkeligheten.

Den kom alltid i form av skolen.

Petter hadde ikke noe imot skolen til vanlig. Han likte gym, samfunnsfag og de dagene læreren glemte å gi lekser. Men akkurat nå framsto skolen som en kommunal fiende av nasjonalfølelsen.

– Kampen begynner klokka to, sa mamma. – Den er ikke ferdig før brann.

– Hvis det ikke blir tilleggstid, sa pappa.

– Ikke hjelp henne.

– Og du sovner ikke med en gang etterpå, fortsatte mamma.

Petter rettet seg opp.

– Jo. Jeg har laget nedtrappingsplan.

Maja begynte å le.

– Hva er det?

– Jeg skal ikke være på TikTok etter kampen.

– Du er alltid på TikTok etter kamp.

– Ikke denne gangen.

– Du sa det etter forrige kamp også.

– Dette er versjon 3.0.

Den forrige nattkampen hadde vært en mindre suksess.

Sportslig.

Søvnmessig hadde vært en katastrofe.

Petter hadde lagt seg klokka åtte, men kroppen hans hadde ikke vært i innsovningsfase. Den hadde vært i oppvarming. Han hadde ligget våken og hørt på oppvaskmaskinen, kjøleskapet og Maja som sang på badet.

Klokka 20.07 hadde han satt på mobilen.

Bare for å sjekke hvor lenge han hadde sovet.

Null minutter.

Så hadde Amir sendt:

Overvinner du?

Petter hadde svart:

Prøver.

Deretter hadde Theodor sendt en video av en norsk supporter som sang feil nasjonalsang. Så måtte Petter se kommentarene. Så kom pappa inn og tok mobilen.

– Jeg sover, hadde Petter sagt.

– Med øynene åpne og skjermen på?

– Jeg var i innsovningsfase.

Han sovnet til slutt og ble vekket ti minutter før kampstart. I stua hadde mamma satt fram knekkebrød, vann og eplebåter.

– Eplebåter? hadde Petter sagt.

– Midnattsernæring, sa pappa.

Kampen var fantastisk.

Petter og pappa jublet uten lyd, hvisket stygge ting om dommeren og spiste eplebåter som om de var nachos.

Etter sluttsignalet var Petters kropp ikke en kropp som skulle sove.

Den var et stadion.

– Rett i seng, hadde pappa sagt.

– Jeg må bare se intervjuene.

– Nei.

– Fem minutter.

Pappa hadde sett på ham.

Petter hadde sett tilbake med hele nasjonens alvor.

– Fem minutter, hadde pappa sagt.

Det var da planen røk.

Ikke med et smell.

Med et lite voksent svik.

Fem minutter ble tjue. Så måtte Petter bare sjekke reaksjonene. Pappa gikk på do, og Petter tok mobilen fra kjøkkenbenken.

Klokka 02.47 hadde mamma stått i stuedøra.

– Jeg bare roer meg ned, hadde Petter forklart.

– Med TikTok?

– Passiv skjermbruk.

Neste morgen helte han juice i frokostblandingen og pusset tennene med mammas ansiktskrem.

– Du ser død ut, sa Maja.

– Jeg er taktisk sliten.

På skolen spurte læreren ham om adjektiv.

– Fire-fem-en, svarte Petter.

Etter skolen skulle han ta en hvil på maksimalt tjue minutter.

Han sov i tre og en halv time.

– Kroppen min tok initiativ, sa han da mamma vekket ham.

– Kroppen din forsøker å overleve.

Derfor var versjon 3.0 bedre.

Mer realistisk.

Mer vitenskapelig.

Denne gangen skulle han ikke legge seg for tidlig. Han skulle få dagslys om morgenen, spise lett, ta en kort hvil før klokka tre og holde seg unna alt med koffein.

– Og mobilen? spurte mamma.

– På kjøkkenet.

– Hele natta?

– Hele natta.

– Frivillig?

– Ja.

Maja så på ham.

– Nå lyver du.

– Jeg gjør ikke det.

– Du blunker rart.

– Det er fordi jeg er fokusert.

Mamma og pappa gikk med på planen.

Med vilkår.

Ingen energidrikk. Ingen mobil etter kamp. Ingen intervjuer. Ingen ekspertstudio. Hvis Petter ikke fungerte på skolen, ble neste nattkamp opptak.

– Dere behandler meg som et barn, sa Petter.

– Du er tretten, sa mamma.

– Nettopp. Tenåring.

– Det er en type barn, sa pappa.

Neste dag gikk Petter rundt med en elektrisk summing i kroppen. På skolen snakket alle om lagoppstilling, keepervalg og om Norge kom til å spille for forsiktig.

– Jeg legger meg klokka ni, sa Petter til Amir og Theodor. – Sover til 01.40. Ser kampen. Rett i seng.

– Klarer du å sove klokka ni? spurte Amir.

– Ja.

– På ekte?

– Ja.

Theodor pekte på planen.

– Hvorfor står det «nødbrus»?

Petter brettet arket sammen.

– Det er et gammelt punkt.

Hjemme tok han en varm dusj, la fram drakta og satte tre alarmer.

01.35.

01.37.

01.39.

– Hvorfor tre? spurte pappa.

– Sikkerhet.

– Det høres ut som en brannøvelse.

– Dette er viktigere.

Klokka ni lå Petter i mørket.

Han lukket øynene.

Åpnet dem.

Lukket dem igjen.

Han hørte Maja le i stua. Pappa hoste. Mamma rydde på kjøkkenet. En bil utenfor. Et kjøleskap som dunket i veggen.

Kroppen hans var fortsatt ikke i innsovningsfase.

Den sto i spillertunnelen.

Klokka 21.16 vibrerte mobilen på skrivebordet.

Han skulle ikke se.

Det kunne være viktig.

Det var Theodor.

Et bilde av to bokser energidrikk.

Lovlig doping?

Petter skrev:

Nei.

Amir svarte:

Alle tar litt.

Petter la mobilen fra seg.

Så gikk han ned på kjøkkenet for å hente vann.

Pappa satt foran TV-en.

– Hva gjør du oppe?

– Henter vann.

– Bra.

Petter åpnet kjøleskapet.

Innerst sto en cola.

Ikke energidrikk.

Cola var nesten mat.

Han tok den med seg opp.

Bare for å ha den.

Klokka 01.40 vekket pappa ham.

Petter var allerede våken.

Det hadde han vært siden halv ett.

Colaboksen sto tom under senga.

– Du ser mistenkelig våken ut, sa pappa.

– Adrenalin.

– Har du drukket noe?

– Vann.

– Med sukker og koffein?

– Det er vann i cola.

Pappa lukket øynene.

– Petter.

– Jeg måtte sikre meg.

I stua hadde mamma satt fram vann og knekkebrød. Ingen eplebåter denne gangen.

– Hvor er midnattsernæringen? spurte Petter.

– Vi har nedgradert arrangementet, sa mamma.

Kampen begynte.

Første omgang husket Petter nesten alt fra. En målsjanse. En redning. Pappa som grep tak i armen hans. Mamma som ba kommentatoren roe seg, selv om kommentatoren ikke kunne høre henne.

Andre omgang husket Petter i bilder.

En corner.

En spiller som lå nede.

Dommeren som så på skjermen.

Kommentatoren som sa «skjebnesvangert» minst tre ganger.

Petter ble kald og varm om hverandre. Hjertet slo fort.

Ikke bare fordi kampen var spennende.

Kroppen hans skjønte ikke om den skulle løpe, sove, rope eller besvime.

– Går det bra? spurte mamma.

– Ja.

– Du er helt blek.

– Det er kamplyset.

Norge scoret.

Petter spratt opp, mistet knekkebrødet og slo kneet i bordet. Pappa jublet uten lyd. Mamma jublet med lyd og vekket Maja, som kom inn i stua med håret over ansiktet.

– Har vi vunnet? mumlet hun.

– Ikke ennå, sa Petter. – Ikke si sånt!

– Jeg skal aldri stå opp igjen, sa Maja og la seg på gulvet.

Da kampen var ferdig, var Petter så trøtt at han begynte å le fordi fjernkontrollen var borte.

– Den ligger i hånden din, sa mamma.

Petter så ned.

Så begynte han å gråte.

Ikke mye.

Bare nok til at alle sluttet å le.

Pappa skrudde av TV-en.

– Nå er det seng.

– Jeg vet ikke om jeg er glad, sa Petter.

Mamma satte seg på huk foran ham.

– Nei, sa hun. – Det tror jeg på.

Neste morgen var Petter ikke et menneske.

Han var restene av et menneske.

Han åpnet øynene 07.18 fordi mamma sto i døra og sa navnet hans på den måten som betydde at hun allerede hadde sagt det mange ganger.

– Jeg er våken, mumlet han.

– Du sitter ikke opp.

– Våkenhet er en prosess.

Han kom for sent til skolen. Matpakken lå i sekken, men brødskivene lå igjen på kjøkkenbenken. Han lo da læreren stilte et alvorlig spørsmål, og ble irritert da klassen lo tilbake.

I siste time hadde de prøve.

Petter så ned på arket.

Han kunne alt dagen før.

Nå var hjernen hans som et TV-studio etter sending: tomme kopper, løse ledninger og folk som gikk rundt uten mål og mening.

Forklar forskjellen på direkte og indirekte tale.

Petter skrev:

Direkte tale er når du ser kampen live. Indirekte tale er når noen forteller deg resultatet før du får sett opptaket.

Han oppdaget feilen først da læreren samlet inn.

Da han kom hjem, lå en ny plan på kjøkkenbordet.

Den hadde bare tre punkter.

1. Petter skal sove.
2. Petter skal fortsatt få være fotballinteressert.
3. De voksne bestemmer hvordan punkt 1 og 2 kombineres.

– Dette er diktatur, sa Petter.

– Nei, sa mamma. – Det er familieledelse.

– Jeg bommet bare litt på gjennomføringen.

Pappa lo.

– Du har gått i hver eneste felle.

– Ikke alle.

Mamma begynte å telle på fingrene.

– Du la deg for tidlig og ble liggende våken. Du brukte mobilen. Du drakk cola midt på natta. Du sov for lite. Du skrev om fotball på norskprøven. Og du prøvde å diskutere med kroppen din.

Petter åpnet munnen.

Lukket den.

– Når du sier det sånn, høres det verre ut.

– Det er fordi det er verre, sa mamma.

Pappa lente seg fram.

– Men jeg har også bommet.

Petter så på ham.

– Har du?

– Jeg sa fem minutter etter forrige kamp.

– Ja.

– Jeg mente fem minutter.

– Ingen mener fem minutter under VM.

– Nettopp, sa mamma.

Pappa sukket.

– Jeg ville også se intervjuene.

– Det la vi merke til, sa mamma.

– Så dette er ikke bare Petters problem, sa pappa.

– Nei. Derfor må de voksne være voksne.

Petter satte seg.

– Men i morgen natt er det ny kamp.

Mamma nikket.

– Det vet vi.

– Klokka halv tre.

– Det vet vi også.

– Og det er kvartfinale.

– Fortsatt klar over det.

Petter ventet.

– Så?

Mamma og pappa så på hverandre.

Pappa skjøv den nye planen over bordet.

– Du får se første omgang.

Petter stirret på ham.

– Første omgang?

– Så legger du deg.

– Men andre omgang er den viktigste!

– Det vet man ikke på forhånd.

– Jo! Andre omgang kommer etter første!

– Vi tar den opp, sa mamma.

– Opptak er ikke fotball.

– Nei, sa pappa. – Men du er heller ikke fotball.

– Hva betyr det?

– Jeg vet ikke helt. Det hørtes bedre ut inni hodet.

Mamma smilte.

– Du får se første omgang live. Så legger du deg. Hvis kampen er helt avgjørende på slutten, vekker vi deg.

Petter studerte ansiktene deres.

– Lover dere?

– Ja.

– Også hvis pappa sovner?

– Jeg er voksen, sa pappa.

Petter så på ham.

– Nettopp.

Neste natt satt familien samlet i stua.

Mobilene lå i en skål på kjøkkenet. Pappas også.

Maja sovnet før avspark og hevdet senere at hun hadde sett hele kampen med øynene lukket.

Petter fikk med seg første omgang. Norge spilte godt. Ingen scoret.

Da dommeren blåste til pause, pekte mamma mot trappa.

Petter protesterte av gammel vane.

– Bare fem minutter?

Pappa så på ham.

– Ingen mener fem minutter under VM.

Petter reiste seg.

– Greit.

Han pusset tennene og la seg. Kroppen falt ned i madrassen som om den hadde ventet på tillatelse i en uke.

Pappa satte seg på sengekanten.

– Skuffet?

– Litt.

– Sint?

– Litt.

– Kommer du til å takke oss i morgen?

– Aldri.

– Greit nok.

Petter lukket øynene.

– Pappa?

– Ja?

– Dere vekker meg hvis det skjer noe?

– Ja.

– Straffe?

– Ja.

– Rødt kort?

– Ja.

– Norge scorer?

– Ja.

– Motstanderen scorer?

Pappa nølte.

– Da får vi se.

– Pappa!

– Sov nå.

Petter våknet av at noen ristet ham i skulderen.

– Petter.

Han satte seg rett opp.

– Hva har skjedd?

Pappa sto der i landslagsdrakta.

– Straffesparkkonkurranse.

Petter var ute av senga før pappa rakk å snu seg.

I stua sto det 1–1 på skjermen. Mamma satt ytterst på sofaen. Maja sov fortsatt på gulvet.

Petter satte seg mellom foreldrene.

Han var trøtt.

Vanlig trøtt.

Ikke svimmel. Ikke elektrisk. Ikke i ferd med å gråte over en fjernkontroll.

Norge satte den siste straffen.

Alle jubleter.

Denne gangen med lyd.

Maja våknet og ropte:

– Har vi vunnet?

– Ja! sa Petter.

– Fint, sa hun og sovnet igjen.

Pappa skrudde av TV-en før intervjuene begynte.

Petter åpnet munnen.

Mamma peker mot trappa.

Han lukket den igjen.

Neste morgen våknet han før alarmen.

Hodet var ikke fullt av tåke. Øynene sved ikke. Han husket kampen. Han husket til og med hva han skulle ha i sekken.

På kjøkkenet satt mamma med kaffe.

– God morgen, søvnstrategen.

Petter tok et glass juice.

Jeg glasset.

Ikke i frostblandingen.

– Jeg vurderer å revidere strategien, sa han.

– Å?

– Ja. Kanskje man bør sove litt også.

Mamma smilte.

– Radikalt.

Petter satte seg.

– Men jeg står fast på én ting.

– Hva da?

– Opptaket er ikke fotball.

Mamma sukket.

Pappa hoppet fra badet:

– Der er jeg faktisk litt enig!

Petter glitrer.

Det var godt å ha rett i noe.

Selv etter å ha gått i nesten alle fellene.