Utestengt

Noen ganger må det bare ut. Og noen ganger kommer det sånn som dette: 

Utestengt

Det var ikke døren som slo.
Det var stillheten i luften.

Fire ved et bord,
et rom fylt av musikk,
glass, lys og et fellesskap
vi mye som om vi hadde.

Så kom beskjeden,
skarp som en kniv uten skaft:

Du er uinvitert.

Ingen grunn.
Ingen setning å lene seg mot.
Bare dommen,
levert videre
av en annen voksen munn.

Og dere gikk.

Ikke i uvitenhet.
Ikke i mørke.
Ikke fordi ingen så.

Dere så.

Dere hørte navnet mitt
bli lagt igjen på bakken.
Dere så meg snu og gå

alene tilbake.

Likevel gikk dere.

Ut i kvelden,
til torvet,
til ølet,
til den lette praten
som alltid finnes
når noen andre
må bære skammen hjem.

Menn hører:

Skammen var aldri min.

Den tilhører ham
som trengte en mur
for å kjenne seg høy.

Den tilhører dere
som sto ved muren
og kalte det ingenting.

Den tilhører hånden
som ikke ble rakt ut,
blikket som vek unna,
munnen som ikke snakket.

Munnene som burde sagt

Dette gjør vi ikke.

Ikke nå.
Ikke henne.
Ikke som voksne.

For det finnes en egen feighet
i å være tredje person.
Å se noen bli satt utenfor
og likevel ta på seg jakken.
Å høre døren lukke seg
og sende som det bare var vind.

Jeg går hjem.

Ikke fordi jeg var liten.
Ikke fordi jeg tapte.
Ikke fordi dere hadde rett.

Jeg gikk hjem
med bøyd hode først,
men ryggen rettet seg
for hvert skritt.

For noen mennesker
skal ikke forklares.
De skal avsløres.

Og noen fellesskap
er ikke verdt å banke på.
De viser sitt sanne ansikt
i det øyeblikket
de lar én mann
gjøre rommet mindre for en annen.

Så jeg tar kvelden tilbake.
Jeg tar stemmen tilbake.

Dere får beholde bordet.
Dere får beholde ølet.
Dere får beholde den lille varme
dere kjøpte
med min kulde.

Jeg går videre.

Ikke utestengt,
men ferdig.